To rom

Folk passerer utenfor i sola på Tjuvholmen, med håret blåst som vimpler foran ansiktene.
Her inne i galleriet er det svalt og stille. Tiden går umerkelig. Lyset har beveget seg litt igjen slik at skulpturene kaster skygge. Det er mine skulpturer, og de kaster vakre skygger.
Av og til kommer noen inn døren og går omkring og ser på fotografiene, tegningene og skulpturene. Noen ganger blir det til noen spørsmål, innimellom en hel samtale. Det er lov å dreie på sveivene, sier jeg. Dette er jo mekaniske skulpturer.
Alle som kommer hit vet hvordan de skal oppføre seg på et galleri; de ser, de reflekterer, de beveger tenksomt mekanismen som får knoklene til å leve litt. De står i passe avstand og ser på det som henger på veggen og det som står på soklene. De løper ikke, de roper ikke plutselig, de tester ikke hva ting tåler.
Fargen på veggene her er S1404-Y. Som koden forteller er det en lys grå med litt gult i, nok til å gi den varme, letthet og fjernhet. Det er virkelig en vakker grå. Kanskje er det den som skaper stemningen av ro her inne. Nå spiller skyggene av skulderbladet på veggen. Her inne er det rom for en spesiell type betraktning som kanskje er skjelden de fleste steder i verden? Betraktning av noe du ikke skal gjøre noe med, og som du kan la deg påvirke av, hvis du vil.

Idag kom jeg nettopp fra et helt annet sted. Et rom hvor ingen husker fargen på veggene.. Et rom med ting som straks blir tatt i bruk slik de var tenkt og slik de ikke var tenkt.

Mange hender griper, vrir og klemmer. En lykkelig ufred og voldsom drift mot ting som ennå ikke er blitt laget, men som kan. En drift som ikke lar noe i fred. Her løpes det og ropes. Kropper og hender overalt prøver ut. Høye og ivrige stemmer og konsentrert taushet, årsak og effekt alle steder. Ikke noe får ligge i ro, ikke noe som kan brukes.

Hvilket rom er jeg mest glad i?

Hva skulle vi betraktet i det stille rommet som ikke ble til i det bråkete?

upload.jpg